Sportslig sett ble Boston maraton en nedtur, men opplevelsen var et eventyr. Jeg mente selv at jeg var godt forberedt på løypa og de spesielle utfordringene som traseen hadde. Jeg var godt restituert, ikke syk og følte meg klar for å gjennomføre løpet på en god måte. Det var utrolig spennende å få oppleve og løpe dette legendariske løpet som er arrangert 128 ganger siden 1897. Dette er et flott minne jeg vil ha med meg resten av livet.
Været på løpsdagen så ut til å bli bra med 19 grader og svak medvind. Det skulle imidlertid bli varmere og dette er en av grunnene til at jeg ikke presterte optimalt. Den viktigste grunnen mener jeg imidlertid var den svært kuperte løypa. Det gikk nedover i starten, som jeg var forberedt på, men disse høydemetrene måtte jeg hele tiden ta igjen med motbakker. Det var nesten ingen flate partier til å ta seg inn på. Lårene fikk kjørt seg skikkelig og på ca. 20K var jeg stiv i lårmusklene og krampa begynte å komme i hamstring. Jeg forsto da at dette ikke ble noe perseløp og gikk over til plan-B som var å fullføre på en fornuftig måte. Jeg gikk på alle drikkestasjoner for å drikke sportsdrikk og vann. I tillegg tømte jeg vann over hodet og klærne for å redusere varmepåvirkningen. På slutten ble det en kamp for å komme under 4 timer, som jeg da greide med relativt god margin.
Sportslig ble det læring om at jeg bør prioritere langturer enda mer og sørge for herding av bein og utholdenhet. Opplevelsesmessig ble turen og løpet et eventyr og en opplevelse jeg vil huske så lenge jeg lever. Jeg er svært motivert til å jobbe videre mot de resterende store maratonløpene i verden, men New York må vente ettersom jeg ikke fikk plass i år. Da dette ble klart etter trekningen, meldte jeg meg på Porto maraton som arrangeres samme dato; 3. november. Dette blir da neste hovedmål bortsett for Trondheim og Oslo halvmaraton i september. I Porto satser jeg igjen på å komme meg under 3:30 og forhåpentlig kvalifisere meg til New York i 2025.